Ansvar

Det har vært oppmerksomhet den siste tiden omkring den tragiske ulykken i Troms fylke den 5. mars 1986, da et snøskred tok 16 brigadesoldaters liv i Vassdalen. Snøskredfaren var varslet både av lokalbefolkningen og skredeksperter. Under vinterøvelser vil sistnevnte kategori alltid være knyttet til øvingsledelsen som rådgivere. Den gang fikk øvingsledelsen klar beskjed om snøskredfaren både i Vassdalen og andre steder i øvingsområdet. Den planlagte fremrykning gjennom Vassdalen av en av Brigade Nords bataljoner ble ikke stanset. På alle nivåer i bataljonen ble det stilt spørsmål ved klokskapen i å rykke frem gjennom Vassdalen, men ”en ordre er en ordre” og i et øvelsesscenario er det i praksis øvingsledelsen som gir ordren, eller som i dette tilfelle: som ikke gir stoppordren.

På toppen i øvingsledelsen satt en general. La hans navn være uuttalt. Om han fortsatt lever ville han vært godt over 80 år gammel. Han ”forsvant” ut av landet og over i FN-tjeneste kort tid etter ulykken. Det var i det hele tatt påfallende hvor viktig det var for forsvarsledelsen den gang å skjerme denne generalen og søke ansvaret plassert lengst mulig nedover i rekkene. Så påfallende var det, og etter hvert tyngende for enkelte militære sjefer med riktig holdning til sjefsansvar, at oberst Arne Pran, som den gang var sjef for Brigade Nord, sto frem og tok ansvaret, selv om han i praksis ikke hadde det under øvelsen. ”Det er mine gutter,” husker jeg Pran sa, beveget til tårer foran TV-kameraene. Graden av pinlighet for den ”forsvunde general” og forsvarsledelsen var meget høy, og oberst Pran ble aldri tilgitt for å ha brakt de egentlig ansvarlige i forlegenhet ved sin handling.

Arne Pran ble ikke general. Han ble tatt ut av ”generalslisten”, som det heter i miljøet. Han valgte en annen karriere. Det var ingen problemer for ham å få en toppstilling i næringslivet, med de gode menneskelige sider og lederegenskaper han demonstrerte for hele det norske folk i marsdagene i 1986.

Evnen til å lære av slike blemmer ser imidlertid ut til å være svært begrenset i toppskiktet i vårt samfunn. Etter angrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya i juli 2011 fikk vi se noen underlige manøvreringer for å unndra seg ansvar, fra selveste statsministeren på toppen og nedover i etatene, særlig i Politiet denne gangen. ”Jeg tar ansvar ved å få det som skjedde grundig belyst, og ved å sørge for at det som blir avdekket og foreslått av tiltak blir skikkelig fulgt opp i fremtiden,” var omtrent slik Jens Stoltenberg ordla seg i tiden etter at det katastrofale resultat hadde manifestert seg av Regjeringens og etaters grove unnlatelsessynder og byråkratiske handlingslammelse gjennom mange år. Det er nærmest å sette ansvarsbegrepets meningsinnhold fullstendig på hodet. En leder som står ansvarlig for en svikt som fører til så mange menneskers død må gå, og en ny leder tar over. Slik må det bare være!

Huff, jeg gremmes. Men så har vi da også sett gjennom historien at når krig rammer en nasjon så viser det seg nødvendig å bytte ut store deler av landets ledere som har slått seg opp i fredstid, med mer dugende ledere, spesielt de i toppsjiktet…

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann med stor interesse for samfunnsspørsmål. Igjen har han skrevet om forsvarsspørsmål - et emne høyt opp på hans agenda. Han det daglige er han en forretningsmann og investor som er engasjert i en rekke prosjekter og selskaper blant annet gjennom hans selskap Moxie AS.

Les Mer...

Hvor ble det av Hæren?

Selv tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, men siden vår sjømakt ikke kan gjøre særlig nytte for seg på land i et krise-/krigstidsscenario, trenger vi hærstyrker.

Hva er det egentlig vi har igjen av hærstyrker etter mange år med krymping og omorganiseringer?

Vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen, har vært drivkraften bak de dramatiske endringer som har funnet sted, også i tiden før han ble forsvarssjef. Omstillingene har vært helt nødvendige, men spørsmålet er om man har gått for langt. Hæren i dag er ca 4 500 vernepliktige og omtrent like mange befal og sivilansatte. Går vi 30-40 år tilbake var Hæren på ca en kvart million mann, fordelt på kombinerte regimenter (brigader) og alle slags støtteelementer (”It takes all kind to make an army” heter det).

Også Heimevernet (HV) var tallmessig langt større tidligere, helt oppe i ca 100 000 mann i årene etter at HV ble opprettet i 1946, dalende til ca 80 000 på den tiden da vi hadde ca 250 000 i Hæren, altså til sammen ca 330 000 soldater tilhørende landmakten. Det var på 1970-tallet. I dag er HV på ca 45 000 mann.

Den desidert største del av Hæren er i virkeligheten én brigade: BRIGADE NORD i Indre Troms. Også Telemark bataljon er en del av denne brigaden. I tillegg har vi to kompanier i Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) som vokter 196 km grense mot Russland, og ca 600 mann (ca en bataljon) som passer på kongehuset og som etter hvert vil bli pålagt en del beredskapsoppdrag og innsats i terrorsammenheng. Som leseren skjønner er det ganske tynt med landmakt i Sør-Norge, - ja, i Midt-Norge også. Mindre enn 10 000 (hvorav en god del er kvinner) i Hæren, altså, og det aller, aller meste pakket sammen i Indre Troms. Skulle jeg planlegge et angrep på Norge, vet jeg i hvert fall hvor jeg IKKE skulle sette inn støtet.

Spesialstyrker er bra, både ute og hjemme, men de er så altfor få i forhold til det enorme fedrelandet som trenger forsvar. Hva med å sette sammen noen stridsgrupper i Midt- og Sør-Norge med pansring og høy mobilitet. Det vil koste en milliard eller to, som kanskje kunne finansieres ved å kutte ut et par F-35 kampfly?

Knut Harald Nylænde er en aktiv forretningsmann og investor med sin base i Oslo. Han investerer i prosjekter og selskaper over hele Norge og dessuten i utlandet. Han deltar aktivt i utviklingen av mange av prosjektene.

Les Mer...

Er nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid troverdig?

Jeg leste i Aftenposten 6. februar et debattinnlegg fra tre konservative parlamentarikere, en var norsk og to var svenske, under overskriften ”Resultater gjennom samarbeid”. Artikkelen startet med å vise til den ”enmannsutredning” som Thorvald Stoltenberg gjorde i 2008 for å peke på muligheter - og noen begrensninger - for tettere samarbeid mellom de nordiske land om forsvarspolitiske spørsmål. På den tiden fant det sted en ganske omfattende dialog på så vel politisk som fagmilitært hold. Det var betydelig optimisme, faktisk, mht. å gjøre store grep. Mitt inntrykk var at det primært var norske, svenske og finske aktører som deltok. Danskene falt litt utenfor. Ikke så rart, egentlig, da danskene tradisjonelt har sett mer mot syd, til Tyskland enn til sine nordiske naboer når det gjelder sikkerhetspolitiske vurderinger og forsvarspolitiske beslutninger.

Det er fint at de tre politikerne kan peke på noen samarbeidstiltak, bl.a. mellom flyvåpnene i de to land, men særlig imponerende er det ikke. Samarbeid på luftforsvarssiden går 30-40 år tilbake, i hvert fall, med den såkalte SVENOR-avtalen som grunnlag. Under dekke av konsultasjoner om FN-innsats ble det også holdt årlige møter over flere dager på politisk og militært toppnivå fra like langt tilbake. Samtalene og diskusjonene dreide seg om så vel overordnede som helt konkrete spørsmål av felles interesse. Finland deltok riktignok ikke i slike møter, men dialogen med Finland skjedde på mer finurlig og uformell måte, bl.a. med såkalte ”privatbesøk” på høyt nivå.

Gjennom en god oppfølging av Stoltenberg-rapportens forslag kunne man tatt viktige skritt mot en samordning av så vel land-, sjø- som luftmilitære disposisjoner. De geopolitiske forhold peker klart i retning av at en viss spesialisering kan ha mye for seg, med finsk hovedvekt på landmakt, svensk på luftmakt og norsk på sjømakt. Ikke rendyrket selvsagt, men et forsvarskonsept med solide forsvarslinjer langs den finsk-russiske grense og sterk koordinering av forsvaret av Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. De tre lands myndigheter vet jo meget godt at om ett av de tre land skulle bli angrepet og evt. okkupert, så er skjebnen beseglet også for de to øvrige. Et slikt konsept ville hatt en meget stor avskrekkende effekt. Et stort og slagkraftig svensk flyvåpen og en moderne og veldrevet norsk marine, med bl.a. moderne ubåter, ville sammen med Finlands mektige hær og landforsvar få selv en militær stormakt til å tenke seg om både en og to og tre ganger før den ”raslet med sablene”.

Det som var på gang med gode samtaler og utredninger i 2008 ble effektivt ”torpedert” av norske myndigheter da man fant det for godt å si nei til det svenske jagerflyet JAS Gripen i 2009-10, med begrunnelse at det var ubrukelig for norske forsvarsinteresser, som daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen formulerte det. Dette forårsaket bråstopp i alle gode prosesser, og jeg er sikker på at negative ettervirkninger vil eksistere lenge, uansett hva de tre parlamentarikere måtte hevde. Det går ikke an for Høyre å legge skylden på Arbeiderpartiet og de rød-grønne, heller. Partiet protesterte ikke, og har vist tilbøyelighet til å ”dilte etter” USA i det aller, aller meste, ikke bare i flykjøp. Det har nok de andre nordiske lands politikere og militære merket seg. Derfor er knapt et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid ut over det rent selvfølgelige, og som man har hatt i mange tiår, særlig troverdig.

Knut H. Nylænde er aktiv innen den offentlige debatt særlig på internett. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor, men har i mer enn 10 år bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet, Moxie AS som investerer både i og utenfor Norge.

Les Mer...

30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon

Helikopterskandalen blir bekreftet. Jeg har tidligere skrevet om den utrolig langvarige og kostbare prosess for anskaffelse av erstatning for Sea King redningshelikoptre og Lynx-helikoptre til Kystvakten og Sjøforsvarets fregatter. Fra prosessen startet går det mot 20 år før nye helikoptre kommer på plass. Skjønt, det man nå erfarer etter at de to første NH90-helikoptre (fra Italia) av i alt 14 som skal erstatte våre 25 år gamle Lynx, er at de ikke tilfredsstiller kravene som er stillet.

Dette finner avisen ”Nordlys” ut av, og skriver om det. Det presser Forsvarsdepartementet til å komme med en innrømmelse til avisen, noe som er relativt sjelden kost der i gården. Jeg siterer fra e-posten fra FD til avisredaksjonen: ”Forsvaret skal ta i mot de seks første NH90-helikoptrene i en foreløpig versjon som ikke tilfredsstiller alle kontraktuelle krav. De vil bli levert med en midlertidig konfigurasjon..” (!!).

Så langt er det altså kommet at vi må ta imot helikoptre som ikke er fullt funksjonsdyktige i den viktige rolle de var forventet å fylle som kystvaktfartøyenes og fregattenes ”øyne og ører” der ute i Norges enorme økonomiske sone. Den italienske produsenten har åpenbart nedprioritert leveransen til Norge, sannsynligvis fordi det har vært så mye frem og tilbake med kravspesifikasjonene. Nå ”garanterer” FD at helikopter nr 7 skal være helt i tråd med kravene, og når det leveres - uvisst når - skal de seks første tilbakeleveres, enkeltvis, for oppgradering.

FD sier ikke noe om hvem som skal betale ekstraregningen. Trolig er kontrakten slik formulert at italienerne går klar fordi det er den norske kontraktspart som har brutt forutsetninger for produsentens garantiansvar.

Ikke bare skal fregattene våre seile med et ildledningssystem (Aegis) som gir dem en bedrøvelig dårlig ildkraft (ramper for missiler) målt opp mot andre europeiske NATO-lands fregatter av samme årgang, de skal også seile uten tiltenkte helikoptre fordi NH90 mangler sensorer og utstyr for å montere våpen om bord.

FD meddeler at man trolig må forlenge levetiden for 2-4 Lynx-helikoptre for å få kabalen til å gå opp (slå opp ordet «kabal» så finner man at ordet kan være velegnet i denne sammenheng). I miljøet sies det nå spøkefullt at Lynx ikke er et helikopter, men ca 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon.

Knut H. Nylænde er opptatt av mange samfunnsspørsmål, men i særlig grad er han engasjert i forsvarssaker. Han er en aktiv debattant i første rekke på internett om slike spørsmål. Han har utdannelse fra Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI.

Les Mer...

Fregattprosjektet falmer

Det kan godt hende at det var riktig ikke å velge det norske skipsbyggeriet Mjellem & Karlsen for bygging av fem nye fregatter til Sjøforsvaret i sin tid. Valget falt på et spansk konsept og fregatter bygget ved skipsverftet Bazan, senere Navantia, i Spania. Trolig ville det blitt noe dyrere, men kanskje hadde stålkvaliteten blitt bedre? Det er oppsiktsvekkende at de nye fregattene ruster så kraftig allerede. I hvert fall for en sivil iakttaker som synes at nye fregatter skal se nye ut. Den siste av de fem Nansen-klasse fregattene, ”KNM Thor Heyerdahl”, ble levert til Sjøforsvaret i januar 2011. Utstyr og våpen om bord hadde nok blitt det samme i en norskbygget fregatt; amerikansk teknologi i all hovedsak, bl.a. med kommando- og ildledningssystemet Aegis fra Lockheed Martin (samme selskap som utvikler kampflyet F-35), og det norskutviklede sjømålsmissilet (NSM) som hovedvåpensystem.

Ved overrekkelsen av den siste fregatten i serien på fem uttrykte daværende forsvarsminister Grete Faremo glede over å kunne konstatere at Norge ved dette hadde fått Europas mest moderne marine (altså: ikke en av de mest moderne, men den mest moderne!). Dette er mildt sagt en overdrivelse. Noen har skrevet dette inn i manuskriptet hennes, selvsagt, og det skulle være interessant å vite hvem denne ”noen” er.

Forsvarsanalytiker John Berg plukker denne forestillingen fra hverandre i en nylig artikkel i serien Forsvar 2020, nr 2/2012. Han peker på Norge allerede ved kontraktsinngåelsen valgte et eldre kommando-, kontroll- og ildledningssystem (KKIS) enn andre europeiske land som anskaffet fregatter samtidig. Et langt mer avansert KKIS var under utvikling i et samarbeidsprosjekt mellom Tyskland og Nederland, et system som kalles Signaal APAR, et system som bl.a. ville krevd 20 færre mannskaper pr fregatt for betjening.

I tillegg kommer at de spanskbygde fregattene har vesentlig færre utskytningsramper for missiler enn andre moderne, europeiske fregatter. Nansen-klassen har åtte ramper mot fire-fem ganger så mange for andre europeiske fregatter som er bygget samtidig. Dette har med stridsevne og -utholdenhet å gjøre, selve hovedkriteriet for et marinefartøy. Antakelig er stridsutholdenheten for de norske fregattene så dårlig at de knapt ville bli anmodet fra NATOs side om å gå inn i en krise-/krigssituasjon, om andre fregatter var tilgjengelige. Å fremholde at en norsk fregatt gjorde det bra høsten 2009 i innsats mot pirater i Adenbukta, er knapt noen reell målestokk for hva et moderne marinefartøy av denne størrelse skal mestre.

John Berg peker også på at det argument som brukes fra Forsvarsdepartementets side om at det er flere andre land som har valgt Aegis må tas med en stor klype salt. Det gjelder nemlig land som har sine marinestyrker integrert i US Navy, så som Australia, Japan og Sør-Korea. I dette sjøstridsscenario er det de kinesiske og nordkoreanske ballistiske missiler som er hovedtrusselen, og da er det store og tunge Aegis KKIS foreløpig det beste. Norge har en redusert Aegis-versjon i forhold til det tyngre system som nyttes i forsvaret mot ballistiske raketter. Innen NATO er det kun Spania og Norge som har valgt Aegis for sine fregatter.

Det bør jo også nevnes at Forsvaret har store problemer med å bemanne fregattene. En investering på henimot 20 milliarder kroner ligger stort sett ved kai i Haakonsvern. Løses bemanningsproblemet så gjenstår å se om man løser de budsjettmessige utfordringer for å finne midler til å drifte disse fartøyene i årene fremover når kampflyinvesteringen slår inn i budsjettene for alvor. Klarer den sittende regjering å unngå oppmerksomhet og debatt om dette til etter stortingsvalget neste år, blir det vel regjeringen Erna Solberg som får denne utfordringen i fanget. Vel bekomme!

Knut Nylænde er eier og leder av investeringsselskapet Moxie AS som investerer i selskaper og prosjekter i Norge og utenlands. Han er aktiv i den offentlige debatt og er særlig opptatt av forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Kamphelikoptre og droner

I diskusjonen omkring anskaffelsen av nye kampfly til å erstatte de aldrende F-16 har verken droner eller kamphelikoptre vært brakt på bane. Ut fra flere forhold er dette merkelig. Her skal jeg nevne noen:

• Nye kampfly av typen F-35 Joint Strike Fighter koster henimot en milliard kroner per stykk, mens et moderne kamphelikopter vil koste et sted mellom en tredjepart og en halvpart av dette; og droner vil koste mellom 5 og 25 millioner kroner avhengig av størrelse og kompleksitet.
• Mens nye kampfly er svært dyre i drift (F-35 vil være om lag tre ganger så dyrt å holde i drift som dagens F-16) snakker vi om langt lavere driftsutgifter for helikoptre, bl.a. fordi det er synergi å ta ut i relasjon til landets store sivile helikopterpark og dennes infrastruktur rundt i landet. Droner koster en brøkdel i driftsutgifter, selv om vi ser at USA bruker betydelige midler på å bygge ut drone-infrastruktur i form av baser i andre land, noe som ikke ville være aktuelt for Norges del.
• Ved valg av F-35 kampfly skal det bygges en hovedbase på Ørlandet og en støttebase ved Harstad for å gi noen av flyene operativ rekkevidde frem mot russergrensen og ut i havet for å inspisere (eller avskjære, som det heter på fagspråket). Altså en meget sårbar infrastruktur. Noen kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder levert fra fly langt ute i internasjonalt farvann ville kunne sette disse basene ut av spill, og derved gjøre Norges luftmakt (som det heter nå) impotent i en smell.
• Droner som bærer våpen kunne faktisk også benyttes til å slå ut vår sårbare infrastruktur for kampfly, og det kunne til og med være vanskelig å si med sikkerhet hvor de kom fra; de kan fly svært langt og lavt og komme inn fra en retning og i så lav høyde at de ikke vil bli oppdaget. I en spent sikkerhetspolitisk situasjon, hvor krigshandlinger ikke finner sted, er det både militært og politisk-diplomatisk uhyre vanskelig å håndtere en situasjon etter et slikt angrep.
• Mot fiendtlige styrker på bakken har kamphelikoptre ildkraft på linje med kampfly, og er langt mer fleksible og presise i sin operative anvendelse i samvirke med egne bakkestyrker. Det samme kan sies om droner, som vil kunne være bakkestyrkenes, helikoptrenes og kampflyenes øyne og ører i et aktuelt operasjonsteater.

Hvor ble det av debatten om dette i det norske politiske miljø? Ja, i det fagmilitære miljø for den saks skyld. Når hørte vi en stortingspolitiker reise motforestillinger eller stille spørsmål ved slike sider av kampflykjøpet? Man skulle tro at å legge beslag på 150-200 milliarder kroner, som 54 F-35 kampfly vil koste norske skattebetalere i anskaffelse og drift i flyenes operative levetid, ville avstedkomme en smule engasjement hos våre folkevalgte.

Knut Nylænde er en forretningsmann med en solid akademisk bakgrunn innen økonomi og regnskap. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion. På sin personlige nettside viser mer om dette.

Les Mer...